Time travel!

Da er jeg kommet godt over halvveis paa reisen. Tidsmessig var jeg halvveis 16. desember, og kan vel trygt sies aa vaere halvveis rundt jorden her jeg sitter i Auckland, 12 timer foran dere i Norge.
I morgen, derimot, begynner jeg aa vende nesen hjemover. Joda, det kommer til aa ta sin tid, men jeg er paa vei!
Flyet gaar fra Auckland, og skal hele veien til Lima i Peru. Via Los Angeles er det en flytur paa vel 17 000 kilometer, som kommer til aa ta 4 dager!
Jeg flyr 29., men flyr tilbake i tid til den 28. Saa blir det raskt 29. igjen, foer jeg endelig kommer frem den 30.!
Komplisert? Like oest for New Zealand er dagsgrensen, en tidssone der man skifter dag i stedet for time. Saa fra aa vaere 12 timer foran dere, er jeg plutselig 12 timer bak. Time travel!

Noen bilder fra NZ!

Her kommer noen bilder fra Soeroeya...Mt. Cook, New Zealand's hoeyeste paa litt over 3000 meter.

En sel paa stranden, Otago halvoeya utenfor Dunedin.

Sauer, ogsaa paa Otago.

Livet paa veien... Saann gaar det naar man kjoeper hermetikk uten aa ha boksaapner. Men, "If there is a will, there is a way..." En skje gjorde jobben, langsomt og ikke veldig godt, men den gjorde jobben!

Franz Josef isbreen. Her traff jeg to engelskmenn som Martin og jeg traff paa Everest Base Camp turen vaar, merkelig!

Sunny og meg.

Vakkert.

God jul!

Julehilsen til sidens trofaste leser!
Her er det 25 grader om dagen. Hilsen fra Wellington, New Zealand!

New Norway?

Da har jeg faatt kranglet meg til New Zealand. Det foerste problemet oppsto da jeg skulle sjekke inn paa flyet fra Brisbane til Christchurch. Da den soete jenta bak skranken da om aa faa veie haandbagasjen min, visste jeg at jeg var i troebbel. Grense: 7 kg. Dommen: 14 kg, det dobbelte av et tillatte. Bare sjarmen min forhindret en $10 pr kilo overvekt katastrofe.
Sjarmen min var ikke til mye nytte da jeg subbet inn til passkontroll kl 02.00 lokal tid i Christchurch, troett og uflidd. Nok en dame bak disken, men denne gangen var det et kjent ansikt! Hadde ikke hun hatt rollen som Orc i Lord of the Rings?
Etter en rekke ubehagelige spoersmaal var jeg serioest i tvil om jeg skulle faa slippe inn i landet.
"Hvilke byer skal du besoeke?" Jeg slang ut om mine loese planer. "Hvor lenge i hver by?" 2 dager her, 2 dager der... "Hvordan skal du betale for dette?" Eh, med penger? "Hvordan fant du ut om New Zealand?" Saa paa et kart?
Spoersmaalene bare flommet ut av orcen. Jeg rodde meg stadig ut paa dypere og dypere vann.
Saa spoersmaalet jeg fryktet mest: "Hvor skal du gjoere av deg i natt?"
Svaret var "Sove i avgangshallen til bussene gaar i morgen," men jeg visste godt at dette ikke var det orcen ville hoere.
Noen narkotikaspoersmaal senere slapp jeg gjennom, og la meg til aa sove i avgangshallen.
Jeg sov overrasket bra, og vaaknet bare av noen folk som kom tilbake fra en Antarktis-ekspedisjon...
Dagen etterpaa var maalet aa faa tak i en billig leiebil. Jeg fikk en rate paa 56 dollar dagen, saa jeg bestemte meg for aa booke noe paa nettet. Gjorde det, og fikk en bil til 15 dollar fra det samme stedet. Fornuftig nok det?
Bilen jeg fikk het Sunny, og var en Nissan Pulsar. Sammen slang vi oss ut i venstre fil paa jakten etter eventyr. Hvor mange ganger skulle jeg ikke forbanne meg over den svake motoren til Sunny, eller hvordan han ikke kunne bestemme seg for aa enten bruke 3. eller 4. gir i motbakkene? Likevel, i loepet av 2 dager tilbakela vi like under 1600 km.
Vi saa mye, og siden jeg ikke faar lastet opp bildene naa saa gidder jeg ikke aa skrive om det. Det er en LANG historie.
Det jeg kan si er at New Zealand er et vakkert land, og hoeyde med Norge. Fjell og fjorder, men med noe ekstra. Fargere er sterkere, fjellene er hoeyere, traerne er storre, dalene bredere. Likevel, jeg tror at Norge er hakket vassere, rett og slett pga at dalene vaare er smalere, slik at det blir mer dramatisk. Det de har som vi ikke har er bittelitt varmere klima, palmetraer og rare dyr: spesielt selvmordskaninen, som er mest aktiv om natten. Den har bare et oenske, og det er aa bli knust under et bildekk. Mange lykkes! Maatte noedbremse tre ganger i loepet av 15 minutter i gaar kveld. Det gikk bra alle gangene, men var ca 30 cm unna aa oppfylle kaninens oenske den ene gangen. (Er rimelig sikker paa at jeg moste en mus 5 minutter senere.)
Befolkningsfordeling NZ:
1. Sauer
2. Selvmordskaniner (doede)
3. Selvmordskaniner (levende)
4. Kyr
5. Sjoeloever
6. Mennesker

Sydney

For en by! Enten om man vil feste, slikke sol, plaske i havet, gaa paa tur, shoppe, bedrive litt sightseeing, eller bare slappe av, saa har Sydney noe for en hver smak.

Den siste uken har jeg bodd hos Yngve, en kamerat fra militaeret som jobber i en sykkelbutikk her. Yngve er ikke den eneste nordmannen i Sydney...
I omraadet jeg bodde i, Bondi, kjent for sin strand (Bondi Beach) virket det som om det var flere utlendinger enn australiere. Likevel var overraskelsen stor da jeg moette Monica, en jente som gikk i parallellklassen min paa St. Hallvard vgs.

Paa andre siden av jorda, i en by med like mange innbyggere som Norge totalt, hva er vel sjansen for det?!

Monica gjorde en flott innsats som guide i metropolen, og gjorde Sydney til et ekstra gledefylt sted aa vaere. Taronga Zoo, Operahuset og Harbour Brigde, og Manly er et par av stedene hun viste meg.
Paa egen haand klarte jeg aa komme meg til Blue Mountains og vandre rundt der. Vaerslitte fjell danner et landskap med bratte skraaninger og klipper, som omringer en frodig dalbunn med tett vegetasjon.

I tillegg til ALT dette saa har jeg tilbrakt noen dager paa stranden. Varmen gjoer det til en fornoeyelse aa svoemme ut i havet, og hvem vet, kanskje jeg klarer aa kvitte meg med Skjold-skillet (etter 2 aar i solfylte Indre Troms) en vakker dag.

Next stop: Byron Bay!

Espen, Boris og Melbourne?

Hva har alle disse tre: Espen Hoegset, Boris Becker og Melbourne til felles?

Melbourne, hovedstaden i Victoria og hjem til 4 millioner glade og "laid-back" australiere, har en flott bykjerne med Chinatown, Greek Quarter og en elvepromenade som man som Melbournianer kan vaere stolt av. Byen oppleves som svaert moderne, men saa maa det sies at den ble grunnlagt foerst i 1837.

I tillegg til det som er nevnt ovenfor, saa kan by skilte med mange groenne lunger som benyttes av trimglade mennesker.
Melbourne er en by for de sportsgale. Byen huser baade cricket- og "footie"-lag (Australsk fotball) paa hoeyt nivaa, men ikke minst er det arenaen for Australian Open. Den foerste av de fire aarlige Grand Slam tennis-turneringene arrangeres i Melbourne Park i januar.

Boris Becker, tidligere tennisspiller, har vunnet Australian Open i baade 1991 og -96.
Men hva med Espen? Han er turist i Melbourne, men hvor kommer Boris Becker (bildet) inn i bildet?

Naa har jeg nemlig hoert for tredje gang at jeg ligner paa Boris Becker.

Foerste gangen var paa toget fra Varanasi til Agra, da en nederlender sa at han hadde lagt merke til meg dagen i forveien fordi jeg visstnok lignet saa mye.

Andre gangen paa en restaurant i Goa, da en indisk servitoer kom bort og sa, "Sir, you look a lot like Boris Becker!"

Tredje gangen var naa nylig i Melbourne paa hostellet. En engelsk jente bryter plutselig ut: "Oh my God, you look SO much like Boris Becker! You ARE Boris Becker."

Visste at Boris Becker spilte tennis, men ikke hvordan han saa ut. Maatte sjekke det opp! Saerlig etter tre ulike uttalelser, fra 3 forskjellige personer, fra 3 forskjellige land, paa 3 forskjellige steder (to forskjellige kontinenter til og med), saa maa det vel vaere noe sannhet i det? Har dessverre ikke et bilde av meg tilgjengelig som dokumenterer vaar paastaatte slaaende likhet, men skal proeve aa finne ett.

Bedoem selv i mellom tiden!

Singapore

Da staar jeg i en av de mange gratis internettbaasene paa Singapores enorme flyplass. Klokken er 06.50 lokal tid, og jeg har nettopp kommet av flyet fra Kolkata.

Flyturen, paa omtrentlig 4 timer, var den beste jeg har hatt noensinne (NB: forrige flytur i Nepal sitter ennaa ferskt i minnet, saa er kanskje litt inhabil). Singapore Airlines har, i tillegg til upaaklagelig service, den nye typen Airbus, A380, som er rene luksusen i forhold til det SAS eller Norwegian kan stille opp med. Motoren kan hoeres om man lar det gode oeret lytte, men ellers er det som aa flyte i luften. Man glemmer nesten at man svever 10000 meter over havet.
Gangene i flyet er bredere enn norske motorveier, og med minst 15 doer (kanskje flere) saa er det aldri koe. Setene... Ah, setene. Endelig noen som har skjoent det!
TV-skjerm til hver passasjer, med et stort utvalg av forskjellige filmer, musikk og til og med en egen spillkontroll! Det gaar faktisk an aa sitte og spille klassisk Super Mario Nintendo... Eller sjakk mot en annen paa flyet. Jeg har proevd, og skal innroemme at jeg gleder meg til aa fly Australia paa grunn av dette. Med Nintendo saa flyr tiden samtidig som du gjoer det.
Naa har jeg ikke vaert inne i selve Singapore, faktisk bare vaert paa flyplassen i 20 minutter, men jeg sverger: det er som aa komme til en helt annen verden. En sivilisert verden med air-conditioning.
Soeppel? Nei. Jeg mistenker at Singapore laster alt soeppelet sitt opp baater, og sender det til India. (Sannheten er vel at det er skyhoeye boeter for aa forsoeple her. Hevdes det i alle fall.)
Naa loeper tiden fra meg her... Jeg er i terminal F, og maa komme meg til A13. Heldigvis ingen som skal ta meg med til butikken deres, selge meg dop eller slenge dritt paa skoen min paa veien her, saa jeg rekker det nok.
Neste fra Australia (kanskje fra Nintendo avvendingsklinikk?)

Oppdatering: Jeg har beveget meg ca 100 meter ( til en ny internettbaas ja) i denne kjoepesenter-flyplass hybriden. Til min store forskrekkelse staar jeg naa paa F60, men har heldigvis funnet ut at det gaar tog til A. Har ogsaa passert en enorme karpedam, husker ikke siste jeg saa noe levende i en dam i India. (Alger teller ikke.)
Oppdatering: Har kommet meg til A13, og bedriver tiden med aa veksle mellom gratis internett, gratis film, og gratis fotmassasje (det er fotmassasjemaskiner overalt). Himmelsk. Finner jeg gratis mat, saa blir jeg her.
Men dersom noen proever aa tilby "head-massage" og sier "OK, pull down your pants" saa drar jeg til Australia!

Nedtellingen...

Da er det bare 5 dager igjen i dette landet som ikke kan sies aa ha vaert det hyggeligste aa reise i. Den stoerste tragedien mulig rammet oss her: Martin ble syk, slik at han maatte sendes hjem til fedrelandet, og den dynamiske duoen Martin-Espen ble splittet. Etter 99 flotte dager sammen paa reisefot var det slutt.
5 dager til flyet til Australia. I mellom tiden venter jeg i Calcutta, der regnvaeret drukner rottene slik at de flyter opp og blir liggende paa gaten sammen med resten av soeppelet. Fantastisk.
Mer om India senere...

Vi ser tilbake... Nepal!

Sist skrev vi at neste stopp paa turen var Udaipur. Det er det fremdeles.
Paa grunn av litt sykdom saa har vi maatte utsette avreise fra Jaipur, og de tre dagene her har plutselig blitt til 7 om vi ikke har mistet tellingen.
I en by som ikke er verdt aa tilbringe mer enn 2 dager i foelge de lokale, saa sier det seg selv at det er lite aa rapportere, annet enn det at vi har blitt ultralokale kjendiser... Tydeligvis har ingen andre enn vestlige, ikke en gang sinnsforvirrete Jaipurofile, vaert her saa lenge. Saa anerkjente er vi, at vi er blitt tilbudt aa smugle smaragder til Norge for 5000 Euro. (De oensker sikkert bare aa faa oss vekk her i fra.)

Derfor legger vi naa ut noen bilder fra turen i Nepal, slik at bloggen ikke forfaller helt! (Slik som kroppene vaare)

Vi kom til Nepal ved aa krysse grensen fra Tibet (Kina) i et lite sted med navnet Kodari. Derifra var det kun 120 km til Kathmandu, men bilturen tok likevel 3,5 time En av grunnene var festivalen Dasain, en hoeytid der alle som bor i byen skal hjem til sin landsby. I overfylte busser (som etter vaar egen erfaring er stappet med geiter og hoens, i tillegg til mennesker) er det ikke plass til alle. Da er det godt at samtlige busser i Nepal har en uoffisiell 2. etasje, nemlig taket. Trygt? Nei. Goey? Ja.

Bildet under viser en vanlig scene i veikanten. Overgangen fra Kina til Nepal var braa, plutselig endret alle ansiktene seg og vi var midt i Hindu-land. Det kan bli lenge til neste saftige burger!

Etter noen dager i Kathmandu var det tid for tur, historien bak den har dere allerede, selv som filmen kom ut i feil rekkefoelge. Bildet til venstre viser flystripen i Lukla, ca 2500 moh. Her landet vi i oppoverbakke og rakk akkurat aa stoppe foer fjellveggen, dagen etterpaa mistet et fly den ene vingen her da den ikke klarte det samme!

Dag 2 paa tur havnet vi i Namche Bazaar. Her er Martin godt pakket inn i varmeklaer paa en liten rundtur i Namches gater, som kan by paa diverse butikker, barer og hoteller.

En ekte yak, her i den sjeldne hvite utgaven.

Paa vei mot Tengboche, dag 4, med Ama Dablam i bakgrunn.

Himalaya tahr, en geitelignende sak... Et sjeldent syn det ogsaa paa grunn av jakt og klimaendringer. Slik som med yak trekker tahr stadig hoeyere opp i fjellet ettersom temperatur oeker.

Typisk hus over 3000 meter.

Tengboches buddhistiske kloster paa 3867 meter. Den opprinnelige brant ned paa 1980-tallet, men takket vaere stoette fra Sir Edmund Hillary's Fond ble det bygget opp igjen i tradisjon tibetansk stil. (Hillary stoppet her paa vei opp til Mt. Everest i 1953, og fikk velsignelse av den lokale lamaen her.) Fondet har ogsaa bidratt til byggingen av skoler og helsestasjoner i omraadet.

Dag 6, paa vei til Pheriche. Fjellene kommer stadig naermere samtidig som traerne forsvinner sakte. Tregrensen er paa rundt 4000 meter.

Velfortjent pause med 4 topper over 6000 i bakgrunnen, Thamserku er det eneste navnet vi husker! Solbrillene er paa plass, sollyset er svaert kraftig paa denne hoeyden.

Typisk hytte som yakgjeterne bor i mens yaken er paa sommerbeite. I 1974 ble en dame angrepet og 3 yak drept i et voldsomt blodbad av et yetiangrep paa dette stedet...

Foerste topp paa over 5000 (5090 moh) besteget. Det gikk forholdvis greit oppover, men vi slet i noen timer etterpaa med hoey puls. Ama Dablam paa 6812 meter i bakgrunnen.




Typisk dobbeltrom i en fjellhytte, her i Thukla paa ca 4600. Rommet kostet vanligvis 200 rupi, eller ca 17 NOK, og hadde ikkje lys og ikkje varme. Tro og haap sto noen kristne misjonaerer for, men heldigvis i nabohytta.

Utsyn mot Pumori (7161) og Kala Patar (5643 meter, ligger rett under) klokken 5 om morgenen. Her er vi paa ca 5200 meter, omgitt av stein fra forskjellige isbreer som er dekket i nysnoe.

To timer senere. Toppen av Kala Patar er like i forgrunnen, Pumori rager bak. Her er vi bare 8 km unna toppen av Mt. Everest.

Det saa lenge daarlig ut, men til slutt lettet taaken og Mt. Everest kom til syne. Verdens hoeyeste fjell er det moerke like til venstre for Martin. Rett bak Espen er Nuptse, 7861 meter over havet. Paa grunn av hoeyden maatte vi gaa sakte opp, her er vi paa starten av dag 10. I loepet av denne dagen gikk vi tilbake ned til Namche Bazaar, 7 dagers gange opp, men bare 9 timer ned.

Vi venter paa bagasjen paa Kathmandus flyplass.
Ikke stort annet enn et skur og en benk.

Tilbake i Thamel, Kathmandus kaotiske turiststroek. Bygningene ligger tett i tett, og det er lite tegn til noe som helst infrastruktur eller planlegging. Spennende, men det er lett aa gaa seg bort.

Espen, for anledningen uten roedt skjegg, foran Bodhnath stupaen i Kathmandu, et Kathmandus mest kjente landmerker og paa UNESCOs verdensarv liste.

En apekatt stjeler offergaver fra et lite tempel.

Kathmandus Durbar Square, et stort torg midt i byen stappet med gamle bygninger fra flere hundreaar tilbake. Paa kvelden er det et sentralt samlingspunkt, og man faar kjoept det meste i matveien her. Trafikken her er kaotisk, ordet "gaagate" mangler i det nepalesiske spraaket.

Program for dagen dersom du velger aa besoek en av de mange buddhistiske templene i Lumbini, Buddhas foedested.

Det tyske bidraget til Lumbini, et kjempestort og moderne supertempel.

Siste bilde fra Nepal, denne gang er det tatt fra busstaket, der Espen ble plassert sammen med bagasjen. Martin delte minibussen med 60 andre.




Thank you, Bruce, for the wise words about Sunauli:

"It's a town full of losers and I'm pulling out of here to win."

"Hello, where are you going?"

Om vi ikke har opplevd det mye omtalte "kultursjokket", saa kan vi ikke vaert langt unna. I Varanasi saa vi blodige hunder med saar helt ned til nakkebenet. I Agra ble vi anbefalt ikke aa oppbevare sekkene paa togstasjonens bagasjeoppbevaring, ettersom det var fare for at mus vil gnage paa dem. I Delhi var det starten paa Diwali (lysfest, feires med raketter og kinaputter) da vi sent om kvelden ankom hovedstaten, og en voksen inder feiret det med aa kaste en knallsterk kinaputt i ryggen paa Martin. Bedre var det ikke det Espen fikk kastet paa skoen sin dagen etter, da vi vandret rundt i Delhis shoppingomraade. En fyr kastet en avfoeringsliknende kladd paa skoen, hvorpaa en skopusser foran oss snudde seg direkte og sa: "This is you lucky day, sir. Let med brush and polish your shoes. Only 50 Rupies."
Naa hoeres det kanskje ut som om vi lider fryktelig, her vi spiser noe av verdens beste mat til 5 kr per tallerken og bor paa hostel for 50 kr per natt. Det gjoer opp for en god del. Naar hver tredje inder lever under fattigdomgrensen, saa kan vi ikke akkurat si at vi lider noen noed.
I sterk kontrast til all fattigdommen, er Indias mange fantastiske byggverk. Det mest imponerende til naa er selvsagt Taj Mahal i Agra, bygd under Shah Jahan paa 1600-tallet til minne om hans tredje kone, Mumtaz Mahal, som doede under foedselen av hans 14. barn. Shah Jahan ble senere fengslet av sin soenn, Aurangzeb, og plassert i Agra Fortet frem til sin doed aatte aar senere. Han ligger i dag begravet inne i Taj Mahal ved siden av sin kone, hvor Shah Jahans kiste er det eneste som forstyrrer Taj Mahals perfekte symmetri.
I Delhi var Gandhis Smriti, dvs minnesmerke, det mest interessante. Der kunne man lese om India frigjoering fra det britiske imperiet og se stedet hvor Gandhi tok sine siste skritt foer han ble myrdet 30. januar 1948.
Jaipur, den rosa byen, i oerkenomraadet Rajasthan, har et spennende utendoers observatorium bygd paa 1800-tallet for blant annet aa maale avstand til sola og andre himmelegemer, samt aa finne tid paa doegnet med et 27 meter hoeyt solur. Byen har til naa vaert mere roed enn rosa, men drar man til gamlebyen ved soloppgang stemmer det nok.
Til slutt maa vi ikke glemme Varanasi ved hellige Ganges. Der fikk vi sett kremasjon paa baal og en rekke templer.
Planen videre er aa dra til Udaipur. Foelg med.

Velkommen til India, Oern og HoegZ

Det var en gang to eventyrlystne vikinger paa villspor i et sumpomraade rett nord for India. Her skulle visst 2500 aar tidligere en kjempe, kalt Buddha, ha blitt foedt. Folka her var troende, men ikke praktiserende. Var det ikke maten de tok dobbelt betalt for, saa var det hotellrommet. Guttene var snarraadige og kom seg over grensa med penger nok til mat paa den seige bussturen fra Sunauli til Varanasi.
Ankommet busstasjonen, funnet riktig buss og klare til avgang, entrer to lokale troll bussen og hevder at denne var kun for troll, dvs mot ekstra betaling for bagasje og ekspress kunne de boeye litt pa reglene og la oss passere helskinnet. For aa oedelegge hele eventyrstemningen, skulle ikke trollene ha verken 3,5,7 eller 12 rupi for dette, men det magiske tallet 645. Hva i helvete? tenkte vikingene, men forstod at trollene mente alvor. En koreaner som kom paa bussen, ble lempet av foer han rakk aa gi betaling til den statsansatte bussjefen. Bussjefen, skrekkslagen og sterkt truet av trollene, kunne dessverre intet gjoere. Det maatte to vikinger til. Trollene forsvant for et lite oyeblikk, for aa presse turister paa en annen buss. Da var vikingene snare, og gjemte 150 av 170 rupi i underbuksa. Da trollene kom tilbake for aa kreve inn pengene, sa de:" Vi har vel ingen penger. Hva vil du at vi skal gjoere?" Kjempetrollet svarte da: "No money? Then I will have to give you 645 punches!" "Ok," svarte vikingene, "men vi har fortsatt ingen penger." "La meg se lommeboekene deres!" Der var det heldigvis ikke mer en skarve 20 rupi, som kjempetrollet ga F i. Forbannet og sultne, lot trollene vikingene vaere i fred og fant en annen buss, men ikke uten et aa gi et vennskapelig raad: "Next time, bring money." Saa neste gang vikingene drar til Sunauli, skal de nok ta med det de skylder og litt attaat. Slik lurte vikingene trollene, og kom seg de 300 kilometerne til Varanasi paa droye 13 timer, spesielt fornoeyd over at de ikke betalte for "ekspresstjenesten". Snipp, snapp, snute, saa var mafiaeventyret ute.

Hasj, cannabis....No? Ok, trek?

Beslutningen
Paa vei fra Lhasa til Kathmandu var vi blitt lovet aa se Mt. Everest fra avstand dersom vaeret tillot det, noe det faktisk gjorde. Problemet var derfor ikke taake eller skyer, men heller en guide som ikke visste hvilket av fjellene det var. Man skulle tro det var det hoyeste, men saa enkelt er det dessverre ikke, da det paa avstand ikke er det hoeyeste av fjellene.
Vandrende rundt i Thamel, Kathmandus turistomraade, ble vi en sen kveld tappet paa skulderen og fikk forespoerselen: "Hasj, cannabis?" "No, go away," svarte Espen raskt. Raskere responderte den lille kjekkasen med sloevt ansikt: "No? Ok, trek?" Jaggu meg ikke saa dumt, tenkte vi, men beit dog ikke paa det fristende tilbudet fra fyren om aa bli vaar turguide. Over en Everest Beer ennaa senere paa kvelden fattet vi beslutningen; vi skulle delvis foelge i sporene til storheter som Sir Edmund Hillary, Sherpa Tenzing Norgay og fullstendig traakke i fotsporene til Jimmy Carter.
Etter to dager med ekspedisjonsforberedelser, dvs innkjoep av jod, solbriller med sidelapper og turproviant, var alt lagt tilrette for en kjempetur. Maalet var Kala Patar (5550 eller 5643moh), det beste utsiktspunktet mot Mt. Everest.
Dag 1
Etter en noe tvetydig beskjed fra hotelbetjeningen, visste vi bare at drosjen til flyplassen skulle staa utenfor hotellet enten 5.45 eller 6.15-6.20. Vi haapet paa det foerste siden siste innsjekkingstid var 6.30 og det tok angivelig 20 min til flyplassen. Til tross for at hotelbestyreren hadde gaatt god for at flyet ikke ville vaere i rute, var det ikke han som hadde punget ut for flybillettene. Drosjen kom 6.00, og vi rakk akkurat den frivillige bagasjekontrollen,
som bestod i aa hente to klistremerker med "security checked" og smelle dem paa sekkene vaare. (Saa ille var det ikke, men ville du hatt med isoeks saa hadde du faatt med en isoeks. Vi hentet faktisk klistremerkene.) Hotelsjefen hadde rett. Etter aa ha sjekket inn ble flyplassen stengt pga taake. En time senere lettet taaken, og i kaoset som oppstod kom vi oss mirakuloest paa bussen som hastet ut paa rullebanen, det var som om de var redde for at flyet skulle ta av uten passasjerer. Flyet stod der heldigvis og ble staaende der bortimot en time, mens vi vekslet mellom aa sitte i bussen og aa sitte paa rullebanen. Etter at de ansatte paa flyplassen hadde sparket igjenn flydoeren, var det klart for takeoff. Piloten maa ha vaert innstilt paa aa spare mest mulig drivstoff, eller plukke blomster ut av flyvinduet paa hver eneste fjelltopp, for flyet fikk aldri skikkelig hoeyde. Kanskje hans bil-GPS ikke var laget for flyving?

40 min senere stupte vi inn mot rullebanen i Lukla, og takket vaere dens 12 grader helling oppover stoppet vi rett foer vi traff fjellveggen. Glade for aa vaere i live, hentet vi bagasjen i luka og satt avgaarde. I tre timer stampet vi i yakbaesj, som heldigvis hadde toerket i den stekende varmen, foer vi ankom Benkar. Da var det godt, med den foerste av mange, "hot shower" – saa varmt som fjellvann kan bli. Rommet var snekret sammen av det samme me som bakplaten paa ei IKEA-bokhylle og minnet mer om et dukkehus enn ei skikkelig fjellhytte. Maten derimot var utmerket kost for to fjellgeiter, tradisjonell Dal Bhat (linsesuppe og ris, av og til ogsaa servert med groennsaker).

Dag 2-3

600 hoeydemeter uten frokost, men naturen var vaar karbo. I ensom majestet kom vi til

Namche Bazaar, etter aa ha forsert vinglete hengebroer, moetende yaktog og gruppe paa gruppe med pesende turfolk, hvis bagasje ble baaret av lokale sherpaer med et aldersspenn fra 12-40 aar i slippers, eller i bestefall et par toeysko.

Namche Bazaar er en liten by i fjellsiden paa 3400 meter har den et postkontor og et utvalg butikker og barer, hvor man faktisk kan finne et Stabaekbanner signert av alle gullguttene fra 2008. I samme bar kan man ogsaa finne en LSK-vimpel, som har faatt den plassen i baren den fortjener - bortimot usynlig nederst paa en stolpe. Vi vurderte aa ta inn paa Khumbu-lodge, for aa kjenne om lukten av Jimmy Carter fortsatt satt igjen i veggene etter en kort visitt i 1985. Vi avstod fra dette og tok isteden inn paa Kala Patar-lodge. Her laa vi igjen vaar egen duft i to dager, en blanding av sure sokker, eggcurry og yak.

Det var paa tide aa komme seg videre, kroppen var aklimatisert og vi foelte oss trygge paa at 400 nye hoeydemeter skulle vaere overkommelig. Vi tok inn paa det som visstnok skulle vaere et "fredelig" gjestehus i foelge guideboka. Eneste grunnen til at huset var fredelig, var i mangel av andre gjester. Ellers gikk i bestyreren rundt i gangen og sang, mens han snekret videre paa trehytta si.

Dag 5

En ny dag kom, og vi forlot Tengboche til fordel for Syomare, en samling av 15 hus lenger oppe i Khumbudalen. Turen med 200 nye hoeydemeter tok rett under 2 timer. Spoersmaalet da blir: Hva gjoer man med de andre 22 timene i doegnet? Ikke rart de kalte fjellet Ever-rest. Daarlig spoek til side, dette er nok det mest frustrende med turen. Naar fjellenen blir dekt til av skyer og du har utforsket samtlig sjapper i byen, er det fortsatt 20 timer til du kan gaa videre pga aklimatiseringsprosessen. 2 timer til gikk for aa vente paa middag. Skal si man for trent taalmodighetsmusklene.

Dag 6-7

Tidlig oppe neste morgen observerte vi et susende helikopter over oss. Da vi ankom Pheriche, vaart neste stoppested etter 1 ½ times lett gange, fikk vi fort greie paa helikopterets hensikt. Ei kinesisk jente hadde faatt lide av det som fryktes av alle fjellgeiter, hoeydesyken, naermere bestemt HAPE. Tre sherpaer hadde baaret henne ned i en bambuskurv i seks lange timer paa natta til Pherice, hvor det til enhver tid er tre leger under hoeysesongen. Skremt av hendelsen, deltok vi paa de frivillige orienteringsmoete arranger av Himalayan Rescue Association samme ettermiddag. Vi hadde tydeligvis ikke tatt til oss alle visdomsordene, som ble skjenket oss paa dette moete da vi neste dag saa oss ut en topp i naerheten og bestemte oss for aa beseire den. Vi skulle ikke bare naa toppen, det skulle gaar fort ogsaa. Engelskmenn, japanere, sherpaer og en svenske, ble desorienter i stoevskyen skapt av to spreke nordmenn, som spiser hoeydemeter til frokost. Da vi stod paa toppen, 5090 moh., med Himalaya som en aapenbaring foran oss, var kroppen temlig fit, selv etter 600 hoeydemeter paa like over en time. Tilbake i spisestuen paa Himalaya "Hotel" over en porsjon med Hash Brown og egg, var det paa tide aa betale tilbake O2-gjelden til Himalaya. Med runt 100 i puls de neste fire timene og skallebank, innsaa vi at fysisk form ikke hjelper mot hoeyden. Da ble det besluttet at tempoet paa resten av turen, ikke skulle overgaa det av en yak.

Dag 8

Tiden ble fordrevet med god drikke: kopper bestaaende av 50 % te og 50 % sukker faar i gang humoeret.

Dag 9

I Lobuche satt vi komfortabelt paa 5000 moh i angrepsposisjon, med Kala Patar, Mt. Everest panorama view, innenfor rekkevidde, men vaeret var ikke lovende. Rundt oss ble det knasket Diamox (hoeydemedisin), spesielt en danske var storforbruker. Foedt under havnivaa og hoey som en sjiraff, er det vel relativt naturlig at det er han som faar lide. For aa se hvordan det gaar med resten av turen til Mt. Everest og Kala Patar (5550 moh), snurr film.

Kathmandu-du-du-du

Da er vi kommet til Kathmandu i Nepal, og bloggen vaar er ikke bannlyst lenger!
Vi smeller ut et skikkelig innlegg eller to saa snart stroemmen i Kathmandu kommer paa igjen (PC'en gaar paa aggregat naa). Naar det blir er som aa tippe 12 riktige paa tippekupongen, men det er jo ikke umulig!

I et øde land!

Mongolias internetthastighet kan ikke sies aa vaere imponerende, men er
i hvert fall fritatt for sensur. Vi maa bare beklage treg oppdatering
til alle vaare faste bloggfoelgere, men den kinesiske brannmur er
vanskelig nok aa bryte igjennom. Uansett foelger naa en oppsummering
av syv dager i Asias svar paa Ville Vesten, Mongolia.

Ukritisk takket vi ja til hostellets tilbud om en seks dagers rundtur
ut i den mongolske villmarken. Alt virket bedre enn aa tilbringe ei
uke i nok en sovjetisert by. Det var ogsaa to andre I reisefoelge. Den
ene var en ultrakommunist og amerikaner, hvis stoerste maal var aa
leve ut den kommunistiske droemmen, for oeyeblikket bosatt i Kina med
innlagte svippturer til Nord-Korea. Er det ikke umulig for en
amerikaner aa komme inn der, tenker nok du? Jason hadde faktisk
opptraadd paa nasjonalt fjernsyn med Kim Jung Il som tilskuer, saa at
det var noe utenomjordisk med denne karen er nok sikkert. Han fikk god
kontakt med vaar soeta bror, Buster, pga sin fanatiske dyrkelse av
ABBA. I kontrast til en ensformig Gobioerken, tilsa gruppas
sammensetning at dette skulle bli alt annet enn kjedelig.

“Tigern”, vaar sjaafoer, stod klar til avtalt tid med sovjetmobilen
utenfor hostellet. Den var nok eldre enn Tigern selv, men la gaa. Foerste etappe var en aatte timers kjoeretur til Battsengel. Ut fra
bykjernen var veiene asfalterte og vi hadde fin flyt. Det varte
noyaktig sytten minutter, inklusiv fylling av oktan 80, foer vi spratt
opp fra ulike guideboeker, da Tigern vrengte kjerra ut paa aakern. Det
var klart for estimerte aatte timer med humpetitten, humpetatten, noe
som til slutt endte paa hele tolv, hvis vi runder nedover. Tigern maa
ha hatt et innebygd kompass, for hvordan han fant frem er uvisst. Da
vi endelig kom frem til den endesloese sletta, stod geret (rundt telt)
klart, familien fant frem airag (fermentert hoppemelk) og knallhard
hesteost. Da var det godt aa vaere laktoseintolerant, selv om Tigern
og familien nok ikke forstod Martins forklaring: Neste dag dukket det
opp fire tallerkner til middag, hvor tre var med kjoett og nudler,
mens den siste var en rismelklignende sak. Espen derimot smakte paa
airagen (her skal det nevnes at vi har en fryktelig god
reiseforsikring). Airagen var fersk og kjoelig, men den friske
gjaersmaken... Vel, la oss si det smakte som fermentert hestemelk. En
bit av osten gjorde ikke det stort bedre, lenge var det frykt for at
noen tenner var knekt. Heldigvis drakk Tigern airag for fem, saa det
tok ikke lang tid foer alt var borte.

Etter aa ha staatt opp tidlig for aa faa med oss soloppgangen, var vi
klare for aa dra videre vestover, enda dypere inn i hjertet av
Mongolia. Airagen satt enda ferskt i minnet: smaa gulp av hestemelk
bidro til det, sammen broedet med kraftig geitemelksmak som vi fikk
til frokost. At det ble ristet til milkshake paa de mongolske veiene
hadde ingen effekt.
Himmelen ble graa utover dagen, og rundt lunsjtid begynte det aa oese
ned. Tigern gikk da ut av bilen for aa knyte opp traaden som holdt
vindusviskerne sammen, uten at det hjalp stort: det var ikke traaden
som holdt dem igjen, de virket bare ikke. Med en soekkvaat sjaafoer og
hagl paa stoerrelse med klinkekuler humpet vi inn til en by langs
hovedstien. De fleste lastebil sjaafoerene stoppet her ogsaa, og det
var et utvalg av restauranter aa velge mellom. Byen var riktignok bare
en gate med nedslitte trehus, og restaurantene var hus der man fikk
bare "dagens", som tilfeldigvis var nudler og fersk geit, servert med
yaksmoerte.
Nok en gang skulle det loenne seg aa ha melkallergi. Espen drakk en
hel kopp av den varme drikken, som smakte kraftig av baade salt og
yak. Drikken er vanlig i Tibet, men slik som med airagen haaper Espen
ikke paa et snarlig gjensyn.
Rett utenfor byen laa Chuluut juvet, et hellig tre og mange oernereder.
Khorgo-Terkiin Tsagaan Nuur Nasjonalpark var kveldens ankomststed.
Foer vi ble vist til geret, tok vi en svipptur innom et krater, hvor
vi tok et par raske bilder og fikk en fin utsikt over parkens
vulkansletter, dvs rester av gamle utbrudd.
Paa over to tusen meters hoeyde oppholdt vi oss i to dager. Dagene ble
krydret med gaaturer i fjellet, ridning i Bonanza-stil, nakenbading i
Great White Lake og kampen mot vaat ved om aa holde baalet i gang.
Soeta bror visste i teorien noeyaktig hvordan man skal faa fyr og
opprettholde flammene. Synd vi aldri saa noen til han teorier i
praksis. Spesielt likte vi forslaget hans om aa holde baalet gaaende
natten igjennom ved aa sitte vakt. Synd igjen at brennevinet ble hans
varmekilde kveld etter kveld. Amerikaneren hadde faatt tak i en utgave
av Bill Brysons "A history of almost everything", som han leste
iherdig hele turen. Synd for oss at Brysons "almost everything" ikke
innholdt "hvordan faa fyr paa raatten ved i tynn luft". Espen vurderte
derfor aa la boka brenne, men en lokal nomade visste raad. Han smalt
paa en dose Oktan 80 tappet fra sovjetmobilen, ettersom den var eneste
kilde, og heiv inn en fyrstikk. Stikkflammen blaaste liv i baalet og
nesten livet av sluttkjoert svenske som laa rett ved ovnen.
Neste stopp var Tsetserleg og tilbake til sivilisasjonen. Byen med 17
000 innbyggere kunne by paa et tempel, markeder og ett lyskryss som
ble slaatt av en gang i fortiden. Paa kvelden la vi oss til et
bjeffeorkester bestaaende av diverse loeshunder.
Dagen etter var det morgengymnastikk med hangsups, foer vi rullet
videre til Kharkhorin, den historiske hovedstaden til Djengis Khan.
Der var tid for litt turistaktiviteter. Vi fikk med oss Mongolias
stoerste buddhisttempel (Erdene Zuu Khiid), en skilpaddestein, den
lokale traktoren som sto utenfor raadhuset, og en kjempepikk.
Kjempepikken staar ved en visstnok svaert kvinnelig og fristende
formet dal, og skulle minne de lokale munkene paa at de ikke maatte la
denne dalen forfoere til moralsk ugagn og brudd paa kyskhet. Dere faar
bedoemme selv.

Den siste dagen paa turen vaar skulle kort transportetappe med stopp i
"Mini-Gobi". Joda, det ble stopp i "Mini-Gobi", og der sto vi. Dymanoen
hadde takket for seg, men Tigern klarte aa sveive i gang bilen slik at
han heldigvis fikk oss vekk fra hovedveien og kjoert noen kilometer
lenger inn i oerkenen.
De neste 4 timene ble tilbrakt i en ger, der vi ble tilbudt mer airag
og hard geitost, mens Tigern proevde frenetisk aa lappe sammen kjerra.
Etter aa ha demonert dymanoen fullstendig var det klart at det ikke
var noe galt med den, men at det heller var en kortslutning i det
virvaret av ledningene som hang loest rundt i bilen. Til slutt var vi
paa den varme veien igjen, og vaart eneste oenske var aa kjenne en
frisk bris. Martin aapnet vinduet, og til vaar store overraskelse
loesnet hele greia. Tigern hadde faatt nok mekking for en dag, og
vinduet havnet bak i bilen sammen med sekkene vaare. Der ligger det
nok ennaa, dersom det ikke er blitt fikset. Snipp, snapp, snute, der
var det mongolske eventyret ute.

Neste morgen var det tid for tog, nok en gang. Fra Ulaanbaatar var det
nye 30 timer til Beijing, inkludert grenseoverganger. Paa den
kinesiske siden av grensen ble hele toget loeftet opp, og hjulene
byttet ut. Det er en tidkrevende men noedvendig prosess, fordi sporene
i Russland og Mongolia er bredere enn i resten verden. Det er ikke
ofte man ser jernbanevogner sveve i lufta!
Den 31. august ankom vi Beijings hovedstasjon, og kunne feire en
maaned paa reisefot og ca 9000 tilbakelagte kilometer paa toget fra
St. Petersburg.

Oppdatering - endelig!

Da er vaare to helter ankommet Ulaan Baator, hovedstaden i Mongolia. Det er naa lenge siden forrige innlegg, og grunnet svaert mangelfull internett tilgang har det vaert mange proevelser som har gaatt udokumentert, men det haaper de aa rette opp i snart!

He died in Europe

Som sikkert noen har faatt med seg, gikk Espen paa roevertokt natten foer avreise. Maalet var naboens keramikkpinnsvin, noe han faktisk lyktes i aa faa med seg. Meningen var at vi skulle ta bilder av dyret foran mange kjente landemerker i loepet av turen, for saa aa sende dem til den fortvilte nabo for aa forsikre han om at pinnsvinet hadde det godt. Det hele aapnet saa fint. Vi fikk tatt bilde av dyret paa Gardermoen, togstasjonen i St. Petersburg og paa Den roede plass i Moskva. Jekaterinburgs kanskje meste kjente landemerke er grensen mellom Asia og Europa. Selvsagt maatte pinnsvinet faa vaere med dit og posere paa ekte russisk vis. Hvis DU er interessert i pinnsvinets videre skjebne, taler filmen under for seg. Snurr film.

What's a Liger?

"It's pretty much my favorite animal. It's like a lion and a tiger mixed... bred for its skills in magic." -Napoleon Dynamite

Novosibirsk - hatet av Lonely Planet, anbefalt av oss. Hvor ellers kan man oppleve Mumi Troll, Liger og samuraifekting paa en og samme dag?

Etter 18 timer paa toget steg vi av i Sibirs stoerste by, Russlands svar paa Las Vegas, Novosibirsk. Allerede foerste kvelden skjoente vi at det var noe spesielt med denne byen som ligger paa Russlands geografiske midtpunkt. Vi hadde sjekket inn paa hotellet og begynt aa vandre oppover ulitsa Lenina da vi hoerte den fengende musikken. Paa Leninplassen serverte Mumi Troll russiske popslagere paa rekke og rad. Droeyt 49998 tilskuere var i ekstase, og 2 nordmenn skjoente ikke noe som helst av teksten. Konserten var sponset av Tele2, saa vi foelte oss dog litt hjemme. Det hele ble avsluttet med et forrykende fyrverkeri forestilling til marsjmusikk og en hypnotiserende stemme som gjentok budskapet: "Tele2, Tele2..."

Dagen etter var det full koe aa se utenfor Tele2 kontoret langs hovedgaten. Men det var ikke det vi var ute etter aa se, vi skulle til Novosibirsk Zoopark, den stoerste i Russland, for aa se en ekte Liger. Det er som Napoleon Dynamite sier, det er faktisk en blanding av loeve og tiger, men det er ikke avlet frem paa grunn av magisk egenskaper.

Vi var i ferd med aa gi opp etter aa ha brukt hele dagen paa aa soeke hoeyt og lavt i parken etter dette dyret, til og med vaare lokale russiske guider hadde ikke hoert om dyret. Var det bare en myte, oppdiktet av en Wikipedias mange bidragsytere?

Nei, men Ligeren virket steindau da vi endelig fant den. Men vi fant den, og ja, den finnes!

Hodet til en tiger, kroppen til en loeve, med svake tigerstriper...Liger.

Jekaterinburg: Home of Yeltsin!

1600 km oest for Moskva ligger Jekaterinburg, oppkalt etter kona til Peter den Store. Vi ankom tirsdag kveld etter en togtur paa naermere 25 timer. Fra togvinduet saa vi uendelige skoger, myr og forfalne trehus. Landskapet var flatt, og det ble ikke store endringen da vi kom opp i Uralfjellene. Navnet Uralfjellene stod ikke i stil til det vi forventet oss. Uralaasene er kanskje mer passelig. Paa togstasjonen fikk vi prutet ned prisen fra 500 Rub til 300 Rub paa drosje, likevel skjoente vi hadde vi hadde blitt snytt, men greit nok.
Saa, hvorfor valgte vi nettopp aa stoppe i Jekaterinburg? Jekaterinburg er kjent for henrettelsen av Russlands siste tsarfamilie, Romanov, i 1918 og historien om dem er myteomspunnet. Da bolsjevikene inntok Moskva i 1917, ble Romanov tvangsflyttet til Jekaterinburg. Frykten for at de skulle sette en stopper for revolusjonens fremgang, foerte til at de ble drept Likene ble fraktet til en gruve utenfor byen, hvor de ble forsoekt destruert. Da likene ble funnet i 1976 manglet det benrester etter to av totalt fem barn. Lenge trodde forskerne at det var den yngste jenta, Anastasia, og den eneste soennen, Aleksey, som de ikke fant spor etter. Det ga nytt liv ryktene om at Anastasia hadde unnsluppet henrettelsen.

Etter omfattende DNA-testing, rekonstruksjoner av hodeskallene og tannsammenligninger ga svar paa at det var Maria, og ikke Anastasia som manglet. Videre etterforskning i 2007 foerte til funn av benrestene til Maria og Aleksey.

Familien ligger naa begravet i Peter og Paulus fortet i St. Petersburg, sammen med resten av Romanov dynastiet.

Paa henrettelsesstedet staar det naa en kirke, oppfoert i 1991, etter oenske av Jekaterinburgs mest kjente loffer, Boris Jeltsin.

I byen finnes det ogsaa et krigsminnesmerke etter den mislykkede krigen i Afghanistan fra 1979-1989. Afghanistankrigen blir ofte sammenlignet med den amerikanske krigfoeringen i Vietnam, med store tap til ingen nytte.

Minnesmerket kalles "den svarte tulipan", samme navn som flyene som fraktet omkomne soldater hjem under krigen.

Det er det foerste minnesmerket vi har sett der det ikke er en seier som hedres.

Byen har ellers ikke stort aa by paa, men ligger ikke altfor langt unna den europeiske-asiatiske grensen. Derfor har vi tenkt oss dit i dag!