"Now this is not the end. It is not even the beginning of the end. But it is, perhaps, the end of the beginning." - Churchill

Om 31 dager sitter vi på flyet til Nord-Europas Venezia, St. Petersburg. Da bærer det en gang rundt kloden før vi returner til Oslo ni måneder senere. Siden vi begynte planleggingen for over et år siden, har vi vært på en humpete vei. I fjor sommer tok vi turen til Oslo og Kilroy for å få tilbakemelding fra erfarne backpackere om vår reiserute og planer. Den omfattet blant annet Russland med Sibir, Kazakhstan, Kirgisistan etc. Meldingen var klar: - Hva skal dere der? Dette spørsmålet holdt på å gruslegge hele turen, men egen medisin er ofte den beste: - Hva skal vi ikke der?

Den klare meldingen fra Kilroys reisevante dame, fikk oss likevel til å tenke oss om en ekstra gang. Etter å ha skaffet visum til fire land, har vi innsett at Kazakhstan og andre tidligere sovjetiske satelittstater ville gitt oss visumsøknader opp til halsen.

Ulan-(d) Bator?

I mai var vi nære en punktering, da den Mongolske ambassaden tok beslag i passene våre og nektet å behandle søknadene før i starten av juli, noe som ville ført til altfor knapp tid til å skaffe visum til Kina og India før avreise. Her vil vi benytte sjansen til å rette en stor takk til Utenriksdepartementets garvete leder i seksjon for konsulære saker, Tommy M. Spasiba! Han la et press, som best kan sammenliknes med midtbanen til Norge under Drillos i 94, på den mongolske konsulen i Brüssel. Visum ble utstedt umiddelbart. Vi anbefaler alle andre som planlegger en tur til Ulan Bator ikke å følge prosedyren på den mongolske ambassadens hjemmesiden, men heller å søke elektronisk gjennom Mongolias ambassade i London. Søk her:) Da slipper du å sende passet ditt til Brüssel.

Resten av visumene er godt limt fast i passene, reiseforsikring er i orden og vaksiner er injisert. Da er det bare å dra da.

Mer om reiserute, tips og selve reisen kommer. Stay tuned.