Vi ser tilbake... Nepal!

Sist skrev vi at neste stopp paa turen var Udaipur. Det er det fremdeles.
Paa grunn av litt sykdom saa har vi maatte utsette avreise fra Jaipur, og de tre dagene her har plutselig blitt til 7 om vi ikke har mistet tellingen.
I en by som ikke er verdt aa tilbringe mer enn 2 dager i foelge de lokale, saa sier det seg selv at det er lite aa rapportere, annet enn det at vi har blitt ultralokale kjendiser... Tydeligvis har ingen andre enn vestlige, ikke en gang sinnsforvirrete Jaipurofile, vaert her saa lenge. Saa anerkjente er vi, at vi er blitt tilbudt aa smugle smaragder til Norge for 5000 Euro. (De oensker sikkert bare aa faa oss vekk her i fra.)

Derfor legger vi naa ut noen bilder fra turen i Nepal, slik at bloggen ikke forfaller helt! (Slik som kroppene vaare)

Vi kom til Nepal ved aa krysse grensen fra Tibet (Kina) i et lite sted med navnet Kodari. Derifra var det kun 120 km til Kathmandu, men bilturen tok likevel 3,5 time En av grunnene var festivalen Dasain, en hoeytid der alle som bor i byen skal hjem til sin landsby. I overfylte busser (som etter vaar egen erfaring er stappet med geiter og hoens, i tillegg til mennesker) er det ikke plass til alle. Da er det godt at samtlige busser i Nepal har en uoffisiell 2. etasje, nemlig taket. Trygt? Nei. Goey? Ja.

Bildet under viser en vanlig scene i veikanten. Overgangen fra Kina til Nepal var braa, plutselig endret alle ansiktene seg og vi var midt i Hindu-land. Det kan bli lenge til neste saftige burger!

Etter noen dager i Kathmandu var det tid for tur, historien bak den har dere allerede, selv som filmen kom ut i feil rekkefoelge. Bildet til venstre viser flystripen i Lukla, ca 2500 moh. Her landet vi i oppoverbakke og rakk akkurat aa stoppe foer fjellveggen, dagen etterpaa mistet et fly den ene vingen her da den ikke klarte det samme!

Dag 2 paa tur havnet vi i Namche Bazaar. Her er Martin godt pakket inn i varmeklaer paa en liten rundtur i Namches gater, som kan by paa diverse butikker, barer og hoteller.

En ekte yak, her i den sjeldne hvite utgaven.

Paa vei mot Tengboche, dag 4, med Ama Dablam i bakgrunn.

Himalaya tahr, en geitelignende sak... Et sjeldent syn det ogsaa paa grunn av jakt og klimaendringer. Slik som med yak trekker tahr stadig hoeyere opp i fjellet ettersom temperatur oeker.

Typisk hus over 3000 meter.

Tengboches buddhistiske kloster paa 3867 meter. Den opprinnelige brant ned paa 1980-tallet, men takket vaere stoette fra Sir Edmund Hillary's Fond ble det bygget opp igjen i tradisjon tibetansk stil. (Hillary stoppet her paa vei opp til Mt. Everest i 1953, og fikk velsignelse av den lokale lamaen her.) Fondet har ogsaa bidratt til byggingen av skoler og helsestasjoner i omraadet.

Dag 6, paa vei til Pheriche. Fjellene kommer stadig naermere samtidig som traerne forsvinner sakte. Tregrensen er paa rundt 4000 meter.

Velfortjent pause med 4 topper over 6000 i bakgrunnen, Thamserku er det eneste navnet vi husker! Solbrillene er paa plass, sollyset er svaert kraftig paa denne hoeyden.

Typisk hytte som yakgjeterne bor i mens yaken er paa sommerbeite. I 1974 ble en dame angrepet og 3 yak drept i et voldsomt blodbad av et yetiangrep paa dette stedet...

Foerste topp paa over 5000 (5090 moh) besteget. Det gikk forholdvis greit oppover, men vi slet i noen timer etterpaa med hoey puls. Ama Dablam paa 6812 meter i bakgrunnen.




Typisk dobbeltrom i en fjellhytte, her i Thukla paa ca 4600. Rommet kostet vanligvis 200 rupi, eller ca 17 NOK, og hadde ikkje lys og ikkje varme. Tro og haap sto noen kristne misjonaerer for, men heldigvis i nabohytta.

Utsyn mot Pumori (7161) og Kala Patar (5643 meter, ligger rett under) klokken 5 om morgenen. Her er vi paa ca 5200 meter, omgitt av stein fra forskjellige isbreer som er dekket i nysnoe.

To timer senere. Toppen av Kala Patar er like i forgrunnen, Pumori rager bak. Her er vi bare 8 km unna toppen av Mt. Everest.

Det saa lenge daarlig ut, men til slutt lettet taaken og Mt. Everest kom til syne. Verdens hoeyeste fjell er det moerke like til venstre for Martin. Rett bak Espen er Nuptse, 7861 meter over havet. Paa grunn av hoeyden maatte vi gaa sakte opp, her er vi paa starten av dag 10. I loepet av denne dagen gikk vi tilbake ned til Namche Bazaar, 7 dagers gange opp, men bare 9 timer ned.

Vi venter paa bagasjen paa Kathmandus flyplass.
Ikke stort annet enn et skur og en benk.

Tilbake i Thamel, Kathmandus kaotiske turiststroek. Bygningene ligger tett i tett, og det er lite tegn til noe som helst infrastruktur eller planlegging. Spennende, men det er lett aa gaa seg bort.

Espen, for anledningen uten roedt skjegg, foran Bodhnath stupaen i Kathmandu, et Kathmandus mest kjente landmerker og paa UNESCOs verdensarv liste.

En apekatt stjeler offergaver fra et lite tempel.

Kathmandus Durbar Square, et stort torg midt i byen stappet med gamle bygninger fra flere hundreaar tilbake. Paa kvelden er det et sentralt samlingspunkt, og man faar kjoept det meste i matveien her. Trafikken her er kaotisk, ordet "gaagate" mangler i det nepalesiske spraaket.

Program for dagen dersom du velger aa besoek en av de mange buddhistiske templene i Lumbini, Buddhas foedested.

Det tyske bidraget til Lumbini, et kjempestort og moderne supertempel.

Siste bilde fra Nepal, denne gang er det tatt fra busstaket, der Espen ble plassert sammen med bagasjen. Martin delte minibussen med 60 andre.




Thank you, Bruce, for the wise words about Sunauli:

"It's a town full of losers and I'm pulling out of here to win."

"Hello, where are you going?"

Om vi ikke har opplevd det mye omtalte "kultursjokket", saa kan vi ikke vaert langt unna. I Varanasi saa vi blodige hunder med saar helt ned til nakkebenet. I Agra ble vi anbefalt ikke aa oppbevare sekkene paa togstasjonens bagasjeoppbevaring, ettersom det var fare for at mus vil gnage paa dem. I Delhi var det starten paa Diwali (lysfest, feires med raketter og kinaputter) da vi sent om kvelden ankom hovedstaten, og en voksen inder feiret det med aa kaste en knallsterk kinaputt i ryggen paa Martin. Bedre var det ikke det Espen fikk kastet paa skoen sin dagen etter, da vi vandret rundt i Delhis shoppingomraade. En fyr kastet en avfoeringsliknende kladd paa skoen, hvorpaa en skopusser foran oss snudde seg direkte og sa: "This is you lucky day, sir. Let med brush and polish your shoes. Only 50 Rupies."
Naa hoeres det kanskje ut som om vi lider fryktelig, her vi spiser noe av verdens beste mat til 5 kr per tallerken og bor paa hostel for 50 kr per natt. Det gjoer opp for en god del. Naar hver tredje inder lever under fattigdomgrensen, saa kan vi ikke akkurat si at vi lider noen noed.
I sterk kontrast til all fattigdommen, er Indias mange fantastiske byggverk. Det mest imponerende til naa er selvsagt Taj Mahal i Agra, bygd under Shah Jahan paa 1600-tallet til minne om hans tredje kone, Mumtaz Mahal, som doede under foedselen av hans 14. barn. Shah Jahan ble senere fengslet av sin soenn, Aurangzeb, og plassert i Agra Fortet frem til sin doed aatte aar senere. Han ligger i dag begravet inne i Taj Mahal ved siden av sin kone, hvor Shah Jahans kiste er det eneste som forstyrrer Taj Mahals perfekte symmetri.
I Delhi var Gandhis Smriti, dvs minnesmerke, det mest interessante. Der kunne man lese om India frigjoering fra det britiske imperiet og se stedet hvor Gandhi tok sine siste skritt foer han ble myrdet 30. januar 1948.
Jaipur, den rosa byen, i oerkenomraadet Rajasthan, har et spennende utendoers observatorium bygd paa 1800-tallet for blant annet aa maale avstand til sola og andre himmelegemer, samt aa finne tid paa doegnet med et 27 meter hoeyt solur. Byen har til naa vaert mere roed enn rosa, men drar man til gamlebyen ved soloppgang stemmer det nok.
Til slutt maa vi ikke glemme Varanasi ved hellige Ganges. Der fikk vi sett kremasjon paa baal og en rekke templer.
Planen videre er aa dra til Udaipur. Foelg med.

Velkommen til India, Oern og HoegZ

Det var en gang to eventyrlystne vikinger paa villspor i et sumpomraade rett nord for India. Her skulle visst 2500 aar tidligere en kjempe, kalt Buddha, ha blitt foedt. Folka her var troende, men ikke praktiserende. Var det ikke maten de tok dobbelt betalt for, saa var det hotellrommet. Guttene var snarraadige og kom seg over grensa med penger nok til mat paa den seige bussturen fra Sunauli til Varanasi.
Ankommet busstasjonen, funnet riktig buss og klare til avgang, entrer to lokale troll bussen og hevder at denne var kun for troll, dvs mot ekstra betaling for bagasje og ekspress kunne de boeye litt pa reglene og la oss passere helskinnet. For aa oedelegge hele eventyrstemningen, skulle ikke trollene ha verken 3,5,7 eller 12 rupi for dette, men det magiske tallet 645. Hva i helvete? tenkte vikingene, men forstod at trollene mente alvor. En koreaner som kom paa bussen, ble lempet av foer han rakk aa gi betaling til den statsansatte bussjefen. Bussjefen, skrekkslagen og sterkt truet av trollene, kunne dessverre intet gjoere. Det maatte to vikinger til. Trollene forsvant for et lite oyeblikk, for aa presse turister paa en annen buss. Da var vikingene snare, og gjemte 150 av 170 rupi i underbuksa. Da trollene kom tilbake for aa kreve inn pengene, sa de:" Vi har vel ingen penger. Hva vil du at vi skal gjoere?" Kjempetrollet svarte da: "No money? Then I will have to give you 645 punches!" "Ok," svarte vikingene, "men vi har fortsatt ingen penger." "La meg se lommeboekene deres!" Der var det heldigvis ikke mer en skarve 20 rupi, som kjempetrollet ga F i. Forbannet og sultne, lot trollene vikingene vaere i fred og fant en annen buss, men ikke uten et aa gi et vennskapelig raad: "Next time, bring money." Saa neste gang vikingene drar til Sunauli, skal de nok ta med det de skylder og litt attaat. Slik lurte vikingene trollene, og kom seg de 300 kilometerne til Varanasi paa droye 13 timer, spesielt fornoeyd over at de ikke betalte for "ekspresstjenesten". Snipp, snapp, snute, saa var mafiaeventyret ute.

Hasj, cannabis....No? Ok, trek?

Beslutningen
Paa vei fra Lhasa til Kathmandu var vi blitt lovet aa se Mt. Everest fra avstand dersom vaeret tillot det, noe det faktisk gjorde. Problemet var derfor ikke taake eller skyer, men heller en guide som ikke visste hvilket av fjellene det var. Man skulle tro det var det hoyeste, men saa enkelt er det dessverre ikke, da det paa avstand ikke er det hoeyeste av fjellene.
Vandrende rundt i Thamel, Kathmandus turistomraade, ble vi en sen kveld tappet paa skulderen og fikk forespoerselen: "Hasj, cannabis?" "No, go away," svarte Espen raskt. Raskere responderte den lille kjekkasen med sloevt ansikt: "No? Ok, trek?" Jaggu meg ikke saa dumt, tenkte vi, men beit dog ikke paa det fristende tilbudet fra fyren om aa bli vaar turguide. Over en Everest Beer ennaa senere paa kvelden fattet vi beslutningen; vi skulle delvis foelge i sporene til storheter som Sir Edmund Hillary, Sherpa Tenzing Norgay og fullstendig traakke i fotsporene til Jimmy Carter.
Etter to dager med ekspedisjonsforberedelser, dvs innkjoep av jod, solbriller med sidelapper og turproviant, var alt lagt tilrette for en kjempetur. Maalet var Kala Patar (5550 eller 5643moh), det beste utsiktspunktet mot Mt. Everest.
Dag 1
Etter en noe tvetydig beskjed fra hotelbetjeningen, visste vi bare at drosjen til flyplassen skulle staa utenfor hotellet enten 5.45 eller 6.15-6.20. Vi haapet paa det foerste siden siste innsjekkingstid var 6.30 og det tok angivelig 20 min til flyplassen. Til tross for at hotelbestyreren hadde gaatt god for at flyet ikke ville vaere i rute, var det ikke han som hadde punget ut for flybillettene. Drosjen kom 6.00, og vi rakk akkurat den frivillige bagasjekontrollen,
som bestod i aa hente to klistremerker med "security checked" og smelle dem paa sekkene vaare. (Saa ille var det ikke, men ville du hatt med isoeks saa hadde du faatt med en isoeks. Vi hentet faktisk klistremerkene.) Hotelsjefen hadde rett. Etter aa ha sjekket inn ble flyplassen stengt pga taake. En time senere lettet taaken, og i kaoset som oppstod kom vi oss mirakuloest paa bussen som hastet ut paa rullebanen, det var som om de var redde for at flyet skulle ta av uten passasjerer. Flyet stod der heldigvis og ble staaende der bortimot en time, mens vi vekslet mellom aa sitte i bussen og aa sitte paa rullebanen. Etter at de ansatte paa flyplassen hadde sparket igjenn flydoeren, var det klart for takeoff. Piloten maa ha vaert innstilt paa aa spare mest mulig drivstoff, eller plukke blomster ut av flyvinduet paa hver eneste fjelltopp, for flyet fikk aldri skikkelig hoeyde. Kanskje hans bil-GPS ikke var laget for flyving?

40 min senere stupte vi inn mot rullebanen i Lukla, og takket vaere dens 12 grader helling oppover stoppet vi rett foer vi traff fjellveggen. Glade for aa vaere i live, hentet vi bagasjen i luka og satt avgaarde. I tre timer stampet vi i yakbaesj, som heldigvis hadde toerket i den stekende varmen, foer vi ankom Benkar. Da var det godt, med den foerste av mange, "hot shower" – saa varmt som fjellvann kan bli. Rommet var snekret sammen av det samme me som bakplaten paa ei IKEA-bokhylle og minnet mer om et dukkehus enn ei skikkelig fjellhytte. Maten derimot var utmerket kost for to fjellgeiter, tradisjonell Dal Bhat (linsesuppe og ris, av og til ogsaa servert med groennsaker).

Dag 2-3

600 hoeydemeter uten frokost, men naturen var vaar karbo. I ensom majestet kom vi til

Namche Bazaar, etter aa ha forsert vinglete hengebroer, moetende yaktog og gruppe paa gruppe med pesende turfolk, hvis bagasje ble baaret av lokale sherpaer med et aldersspenn fra 12-40 aar i slippers, eller i bestefall et par toeysko.

Namche Bazaar er en liten by i fjellsiden paa 3400 meter har den et postkontor og et utvalg butikker og barer, hvor man faktisk kan finne et Stabaekbanner signert av alle gullguttene fra 2008. I samme bar kan man ogsaa finne en LSK-vimpel, som har faatt den plassen i baren den fortjener - bortimot usynlig nederst paa en stolpe. Vi vurderte aa ta inn paa Khumbu-lodge, for aa kjenne om lukten av Jimmy Carter fortsatt satt igjen i veggene etter en kort visitt i 1985. Vi avstod fra dette og tok isteden inn paa Kala Patar-lodge. Her laa vi igjen vaar egen duft i to dager, en blanding av sure sokker, eggcurry og yak.

Det var paa tide aa komme seg videre, kroppen var aklimatisert og vi foelte oss trygge paa at 400 nye hoeydemeter skulle vaere overkommelig. Vi tok inn paa det som visstnok skulle vaere et "fredelig" gjestehus i foelge guideboka. Eneste grunnen til at huset var fredelig, var i mangel av andre gjester. Ellers gikk i bestyreren rundt i gangen og sang, mens han snekret videre paa trehytta si.

Dag 5

En ny dag kom, og vi forlot Tengboche til fordel for Syomare, en samling av 15 hus lenger oppe i Khumbudalen. Turen med 200 nye hoeydemeter tok rett under 2 timer. Spoersmaalet da blir: Hva gjoer man med de andre 22 timene i doegnet? Ikke rart de kalte fjellet Ever-rest. Daarlig spoek til side, dette er nok det mest frustrende med turen. Naar fjellenen blir dekt til av skyer og du har utforsket samtlig sjapper i byen, er det fortsatt 20 timer til du kan gaa videre pga aklimatiseringsprosessen. 2 timer til gikk for aa vente paa middag. Skal si man for trent taalmodighetsmusklene.

Dag 6-7

Tidlig oppe neste morgen observerte vi et susende helikopter over oss. Da vi ankom Pheriche, vaart neste stoppested etter 1 ½ times lett gange, fikk vi fort greie paa helikopterets hensikt. Ei kinesisk jente hadde faatt lide av det som fryktes av alle fjellgeiter, hoeydesyken, naermere bestemt HAPE. Tre sherpaer hadde baaret henne ned i en bambuskurv i seks lange timer paa natta til Pherice, hvor det til enhver tid er tre leger under hoeysesongen. Skremt av hendelsen, deltok vi paa de frivillige orienteringsmoete arranger av Himalayan Rescue Association samme ettermiddag. Vi hadde tydeligvis ikke tatt til oss alle visdomsordene, som ble skjenket oss paa dette moete da vi neste dag saa oss ut en topp i naerheten og bestemte oss for aa beseire den. Vi skulle ikke bare naa toppen, det skulle gaar fort ogsaa. Engelskmenn, japanere, sherpaer og en svenske, ble desorienter i stoevskyen skapt av to spreke nordmenn, som spiser hoeydemeter til frokost. Da vi stod paa toppen, 5090 moh., med Himalaya som en aapenbaring foran oss, var kroppen temlig fit, selv etter 600 hoeydemeter paa like over en time. Tilbake i spisestuen paa Himalaya "Hotel" over en porsjon med Hash Brown og egg, var det paa tide aa betale tilbake O2-gjelden til Himalaya. Med runt 100 i puls de neste fire timene og skallebank, innsaa vi at fysisk form ikke hjelper mot hoeyden. Da ble det besluttet at tempoet paa resten av turen, ikke skulle overgaa det av en yak.

Dag 8

Tiden ble fordrevet med god drikke: kopper bestaaende av 50 % te og 50 % sukker faar i gang humoeret.

Dag 9

I Lobuche satt vi komfortabelt paa 5000 moh i angrepsposisjon, med Kala Patar, Mt. Everest panorama view, innenfor rekkevidde, men vaeret var ikke lovende. Rundt oss ble det knasket Diamox (hoeydemedisin), spesielt en danske var storforbruker. Foedt under havnivaa og hoey som en sjiraff, er det vel relativt naturlig at det er han som faar lide. For aa se hvordan det gaar med resten av turen til Mt. Everest og Kala Patar (5550 moh), snurr film.